Tanker

Beauty and the Beast

h, jeg har prvd poste dette innlegget hele kvelden, men hele blogg.no har vrt helt klikk i hele kveld. N gikk det endelig! :-)

Hihi, jeg har akkurat sett p filmen "Skjnnheten & Udyret", hrt p det nydelige soundtracket og tegnet Belle i hele kveld, jeg. Aw, den filmen er s utrolig nydelig! En av de fineste disneyfilmene uten tvil. I hvert fall i mine yne.

//bildekilde

//bildekilde

Q; hva synes du om "Skjnnheten & Udyret"? Hvilken av disneyfilmene er din favoritt?

KOMMENTER HER!

Hvor ble vi av?

Det er litt rart det der. Fr da kunne vi liksom snakke om alt og da mener jeg virkelig alt uansett hvor klijs det hres ut. Jeg stolte p deg mer enn noen annen og det var gjensidig. Latter, sorger, gleder, nervsitet, redsel, styrke og godhet ble utvekslet fra begge kanter. P en merkelig og vennlig mte ble du klippen min. Krykken min, kalte du meg. Bestevenner p kort tid. Egentlig hadde jeg vel fortalt deg for mye, men det var s godt kunne ha en som man virkelig kunne si ting til. Liksom sl litt hull p den store tankebobla som blste seg strre og strre for hver dag. Du sa alltid de riktig ordene. Noen ganger var det du som trengte snakke og jeg lyttet og prvde s godt jeg kunne gi deg rd og hjelp. Andre ganger var vi helt stille og bare nt stillheten. Men du var der alltid, bare en telefon unna.

En dag skjedde det noe. Du svarte ikke lenger like fort som du alltids ellers gjorde. Ordene dine hadde ikke den samme tonen. Gleden hadde p en mte forsvunnet litt. Stemmen din var redd og svak. Jeg sa jeg kunne lytte om du ville fortelle hva det var, men du bare ristet litt forsiktig p hodet og sa at det ikke var noe. Bare litt sukketrer, sa du. Den lgnen bet jeg ikke p. Plutselig var du ikke der lenger. Ikke snn som du pleide. Vi var ikke lenger like gode venner som vi pleide. Er ikke. Det gjr litt vondt. Ikke s voldsomt som "hjertevoldtekt", men det er noen som har laget blmerker der. Men jeg vet jo at du fortsatt er der. Du har bare gjemt deg litt, du ikke forsvunnet p ordentlig.Jeg m bare lete litt og finne deg igjen.


jeg leter fortsatt, det er bare s mange fotspor oppi hverandre. //bilde privat

KOMMENTER HER!

Hjernen tror den er en ku

Du bare ligger der alene og stirrer med et tomt blikk og en hjerne som sulter etter svn. ynene faller nesten igjen av seg selv, men noe trekker de opp igjen. Gang etter gang. Kroppen er s sliten at du nesten ikke klarer rre p fingertuppene engang. Hjernen er like overarbeidet som de stakkarslige barna nedi et av st-europa landene. Allikevel surrer den fortsatt, kverner og tenker, spiser opp tankene for s spytte de ut igjen. Den oppfrer seg nesten som kua med fire mager. Alt skal frst fin-tygges, fr det svelges nedover for bli tygd litt hardere - slik fortsetter det i en evigrunddans. Rundt og rundt. Vil ikke slutte tygge p tankene. Kanskje den tror den er en ku?

Det er kaldt og ensomt. Klnete leter jeg etter iPhonen for sjekke klokka, og klarer nesten velte ned den kjre mac'n fra nattbordet. Det gr heldigvis greit. Klokken ser ut til ha stoppet, eller kanskje det bare er tiden som str stille? Hodet verker. Det prikker i panna og mens gsehuden lper om kapp nedover ryggen min, gr jeg fr se p. Det er s mye ting jeg burde gjort. Ting jeg skulle skrevet ned, ting jeg skulle rydda. Forventninger til meg selv, er skyhye, men jeg fler at det m vre snn for yte best mulig. Men saken er at jeg ikke liker pushe meg selv nr andre er i nrheten eller observerer meg. Det er skummelt, for jeg kan pushe meg selv s langt at det nesten begynner bli skummelt. Ser du? Der drfter tankene igjen innom alle kumagene til hjernen. Hjernen tror den er en ku og jeg fr ikke sove.

(Innlegget ble skrevet i natt ved 0350 tiden fordi jeg ikke sove, men jeg publiserer det n)

KOMMENTER HER!

Hvorfor finner jeg ikke den rette?

Hvorfor skal det vre s vanskelig finne'n? rlig talt da. Det finnes jo milliarder i alle slags fasonger, farger, strl, egenskaper, utseende, detaljer osv, s hvorfor skal det vre s vanskelig finne den perfekte? Noen ganger kunne jeg virkelig nske jeg kunne designe en selv. Lage en perfekt match, mener jeg. Helt fra skissa og hele veien til jeg kunne se den perfekt foran meg. S pen, s nydelig, s snill, s perfekt for meg.. Ikke for oppmerksomhetsyk heller, jeg vil jo ikke forsvinne helt bak'n. Men synlig m'n jo vre. Hvis ikke kunne jeg jo gtt uten. Men huff. Det hadde blitt ensomt og kaldt.

Hvorfor kan jeg ikke finne den rette? Hvorfor er det s vanskelig? Jeg har jo sett p mange.. Noen er finere enn andre, men ingen er den rette. Noen er lange, andre er korte. Noen er tffe, andre er ste. Noen liker skille seg ut, andre sklir liksom bare inn i mengden. Noen har store detaljer, andre har omtrent ikke noen detaljer. Noen er tiltrekkende, andre er frasttende. h. Men ingen er den perfekte. Ikke en jeg har funnet enda i hvert fall.

bilde //privat

Hvorfor finner jeg aldri den perfekte? hihi... forresten s er det den perfekte julekjolen jeg sikter til, ikke den rette gutten alts. :)))

KOMMENTER HER!

Monday = MY DAY?

De aller fleste av oss har en mening om mandagen. Den frste dagen i uka. Kanskje den dagen man egentlig har mest energi, men er s sliten etter helgens tv-titting, vennekos, festing, shopping eller bare avslapping at man nesten ikke har lyst til st p av sengen en gang. Kanskje har du jobbet hele helgen da du aller helst bare ville ha slappet av, ryddet huset eller bare levd uten gjre noe, og fortsatt er litt pissed p at du ikke fikk den fri helgen du ville ha? Eller kanskje er du en av de som elsker mandagen. Starten p en ny uke. Ny uke, nye muligheter, er det ikke det de sier? Uansett om du liker mandagen eller ikke. Hvordan den blir er jo egentlig bare rett og slett opp til deg selv og hva du gjr ut av den - hvilken innstilling du har. Er du ikke enig?


Enten kan du velge ta det p denne positive mten, //bilde-kilde-link,

eller du kan skylde p den festen som tok av en smule, //bilde-kilde-link!,

negativ holdning ?//bilde-kilde-link

eller..

positiv? //bilde-kilde-link//

Det er DITT valg.


KOMMENTER HER!

I would go back in time and change,

//Kilde

but I can't. Heldigivs. Tenk hvordan verden hadde vrt da! Garantert annerledes enn den er n. Skal prve ikke delegge for mye med tekst. Jeg tror egentlig det er bra at vi ikke kan reise i tid og endre p saker og ting. For hvis det hadde vrt en mulighet hadde helt garantert folk dratt tilbake og endret p ting de enten dummet seg ut p eller ikke fikk til og hva hadde de lrt da? Nei, nettopp. Ingenting.

Q; Hva ville du ha endret om du kunne dratt tilbake i tid? Eller ville du ikke ha endret noe?

KOMMENTER HER!

I drmme eller i virkeligheten?

Jeg tror jeg nettopp vknet. Hodet hang i hvert fall ned for litt siden og virket s tung at nakken nesten var umulig heise opp. Jeg tror jeg skvatt da jeg vknet. Hoppet til vrs like lett som en fugl. Eller s drmte jeg det ogs. Jeg er sliten. Veldig sliten. Ikke ?h-puh-ferdig-p-skolen? sliten, men heller mer ?-endelig-i-ml-etter-maratonet? sliten, selv om jeg ikke egentlig har lpt maraton. Det bare kjennes snn ut. Det en ekkel flelse. Jeg puster, men jeg anstrenger meg ikke. Hvis jeg ikke hadde pustet automatisk eller latt underbevisstheten tatt kontrollen, tror jeg ikke at jeg taklet puste p egenhnd. Det hadde rett og slett tatt for mye energi og det har jeg ikke noe srlig av foryeblikket.

En lekende samling med blondt hr forflytter seg ned i det apatiske ansiktet mitt, s jeg lfter opp hnden raskt og ?legger? det s fint bak ret igjen. Men jeg er ikke helt sikker p om jeg drmte det eller om jeg faktisk gjorde det, s jeg m dobbelt sjekke. Joda, det var ikke noe flygende hr p avveier i ansiktet s da m jeg antagelig ha dyttet det vekk trossalt. Eller kanskje jeg drmte om hret ogs? Et lys treffer meg plutselig og tar to-tre sekunder fr jeg skjnner at det var sola som ville gi den fregnete nesa mi enda flere fregner. Solstrlene stikker i ynene, s jeg lukker dem elegant igjen nok en gang. Plutselig var solen borte og veien jeg husket vi var, har stoppet og bilen likes. En id om at det kan vre lurt ta av seg beltet fr man prver g ut av bilen faller ned i hodet mitt. S jeg gjr det. Tror jeg. Med ett blir jeg usikker igjen p om jeg bare tenkte at jeg skulle gjre eller om jeg faktisk fullfrte det, s jeg tar en ekstra titt og ser at jeg faktisk burde stole p meg selv litt mer neste gang.

Forsiktig heiser jeg kroppen opp og ut av bilen og begynner bevege den altfor slitne kroppen oppover trappene ved hjelp av to stdige krykker godt plassert under hendene. Nok en gang m jeg ta en ekstra kikk for se om jeg faktisk hinker oppover i trappen eller om jeg fortsatt sitter sovende i bilen. Overraskende nok er jeg halvveis oppe i den s altfor tunge trappen. Jeg kan ikke engang huske at jeg mtte sette i gang armmusklene for ta fatt p heisen og klyper meg selv i armen en ekstra gang for sjekke om jeg drmmer igjen. - Au! Jeg drmmer hvis ikke n heller.

Q; Har du noen gang hatt samme flelse?

KOMMENTER HER!

Langt der oppe i skyene

Langt der oppe i skyene flyr det. S langt oppe at det nesten er umulig se. Tenk p hvor sm vi ser ut nr det ser ned p oss. Sm, srbare maur. Det kommer nrmere, i en fart p likhet med lynet. Jeg lurer p hvor stor fartsbot den hadde ftt hvis den hadde kjrt like fort p E6'n. Mest sannsynlig hadde ikke politiet rukket tatt laser av hastigheten engang. Hvis det hadde kjrt nede p E6'n, hadde det nok blitt et par hundretalls biler mindre, ja. I hvert fal hele biler.

Skulle nske det var meg, jeg. Skulle nske det var jeg som svevde langt, langt der oppe i skyene. Skulle nske det var jeg som kunne ta sats og fart, for s sveve himmelhyt (wordplay!) til ingen kunne ta meg lenger. Tenk s herlig! Tenk s deilig bare kunne lette fra alt og alle. Lette fra tanker og bekymringer og bare sveve. Fly over se ned p de legolignende menneskene langt, langt der nede. Puste rolig inn kjlig og frisk himmelluft. Og s tilslutt kanskje sovne p en lodden, bomullslignende sky mens svalene fly rundt meg og sang meg i svn.

//begge foto - privat

KOMMENTER HER!

Empty inside

Det kom bare plutselig over meg som en liten grregnvrsky som skygger litt over for sola p den klare sommerhimmelen. Det var bare ikke helt sola den skygget over, men meg. Jeg fler meg helt tom innvendig. Akkurat n. Helt akutt og plutselig. Overrasket meg bokstavelig talt p senga. Det er en ekkel flelse. Jeg har det jo egentlig bra. Jeg har alt jeg trenger og mer til, men plutselig kjennes ikke det nok. Det er helt tomt der hvor det var bra for litt siden. Fr det var det ikke s bra igjen.

Jeg fler at jeg ikke har rett til klage. "Serist Juliane!" roper det inni meg s ordene lager ekko i den tomme kroppen min. "Okay, du har alt du trenger av humanitre behov (om du velger gjre noe med det selv er en annen sak..), du har mer enn nok klr og andre undvendigheter andre bare kunne drmme om. Du har en familie som elsker deg. Du har venner som stiller opp for deg uansett nr og hvor. Du er en rollemodell for mange smjenter som ser opp til deg. Du har penger. Du har ikke jobb, men du er ikke avhengig av det slik fattige, sm, utsulta barn i fattige land som dr hvis de ikke fr noen inntekter. Du har et godt liv. Du har ikke opplevd spesielt mye sykdom. I hvert fall ikke livstruende. Du har drmmer, du har ml. Og s skal du sitte der sippe fordi du trorog flerat du har det dritt? TA DEG SAMMEN JENTE! Tenk p alle de andre som kunne dreptfor f livet ditt. rlig talt. Jeg blir skuffet over deg."

Stemmen er hard og skjrende. Den river hardt i meg, men jeg klarer ikke stanse den. Jeg fr drlig samvittighet. Jeg blir redd og ikke minst sint. Ikke p den tankevekkende stemmen, men p meg selv. I skrivende stund blir jeg ogs litt skuffet over meg selv. For selv om jeg teknisk sett har et godt liv, m det da vre lov til ikke ha det s bra-selv-om, hele tiden? Jeg bare lurer.

Kanskje det var en litt dum id jeg tenkte ut i sommer. De siste par rene har ikke vrt lette i det hele tatt, selv om det kanskje har sett slik ut p utsiden for mange. Spilt skuespill s uendelig mange ganger at jeg mistet tellingen etter bare en liten stund. Jeg hater sre folk. Hater se at de lider pga av at jeg lider. Derfor begynte jeg sette opp forskjellige masker. Noen ganger sprakk de uventet, andre ganger klarte jeg holde fasaden s lenge at jeg begynte tro det var snn jeg egentlig var. N fler jeg meg falsk og svak. Rar. Tom. Merkelig.

I sommer la jeg en plan om prve ignorere alle vonde flelser og tanker. Glemme de bort og forsiktig putte de i store, lste rom s langt bak i hodet at de nesten begynte falle nedover ryggen. Kanskje det var derfor jeg har hatt s mye vondt i ryggen i det siste? Alle de vondene flelsene og tanke har samlet seg der? For vre rlig vet jeg ikke. Jeg savner noe fryktelig, men jeg klarer ikke helt finne ut akkurat HVA det er. En snikende flelse forteller meg at det blir en lang og tankefull natt...


//foto - privat august 2010

Skjnner dere hva jeg mener? Mener du at det er OK ikke ha det helt toppers hele tiden ptross-av-at-man-faktisk-ikke-har-noe--"klage"-over?

KOMMENTER HER!

Det er vondt se han ligge der

Det er rart se han ligge der. Det er liksom ikke helt der han hrer til. I sykehussengen ligger han med slanger ut og inn av p flere deler avkroppen. Han er blek og tynn og ser tiltider veldig syk ut, noe han forsvidt ogs er, men han har humret oppe. Det er vel den strste grunnen til at han lever.

"Det er visst engler p sykehuset" sa han da en sykepleier kom inn med sakene hans. Hun smilte og sa at han var nydelig. Snill og god har han alltid vrt, noe som kanskje gjr det enda verre se han ligge der ha det vondt. Familien er samlet og str rundt senga hans og snakker om gode minner, ting han liker og lignende. Alt for holde hans usedvanlige gode humr oppe.

"Hjerteinfarkt og lrhalsbrudd er ofte begynnelsen p slutten", sa han ene legen. Men de kjenner ikke bestefar. Bestefar er s sterk han. Han lar seg ikke knekke s lett. Ikke nr han har vrt igjennom s mye. En lungebetennelse tar ikke knekken p han. Det skjer bare ikke. Men det skader fortsatt ingen be for han. S det gjr jeg. Oftere enn jeg aner selv, faktisk. Jeg er livredd for miste han, samtidig som jeg syns det er utrolig egoistisk be han om ikke gi slipp. Han har det utrolig vondt og savner Mimmi. Han har levd et utrolig langt og godt liv. Men hva enn som skjer, hper jeg han vet at jeg er glad i han.


Kilde:// her

KOMMENTER HER!

Juliane Sofie


en sytten r gammel jente som blogger om litt forskjellige ting. foto, mote, skriving (noveller, dikt), bker, verden & snt er ting du kan her inne. hvis du er veldig st og legger igjen en kommentar, fr du en tilbake. hper dere liker bloggen min!

Sk i bloggen

Kategorier

Blogg, Dagens outfit, design/photoshop, Foto, Foto/folk, Foto/natur, Humor, Hverdag og andre stasiligheter, Juliane Sofie, Mote, Musikk, Skriblerier, Tanker, Tegninger, Tips, Verden og snt,

Arkiv

April 2011Mars 2011Februar 2011Januar 2011Desember 2010November 2010Oktober 2010September 2010August 2010

Widgets

Favorittbloggere

Elise, Frida, Hege, Ida-Marie, Isabella, Kristin , Madelene, Maja, Maja Ved, Mathilde, Maud, Pia, supermarie, Synne,




hits