Tanker

Beauty and the Beast

Åh, jeg har prøvd å poste dette innlegget hele kvelden, men hele blogg.no har vært helt klikk i hele kveld. NÅ gikk det endelig! :-)

Hihi, jeg har akkurat sett på filmen "Skjønnheten & Udyret", hørt på det nydelige soundtracket og tegnet Belle i hele kveld, jeg. Aw, den filmen er så utrolig nydelig! En av de fineste disneyfilmene uten tvil. I hvert fall i mine øyne.

//bildekilde

//bildekilde

Q; hva synes du om "Skjønnheten & Udyret"? Hvilken av disneyfilmene er din favoritt?

KOMMENTER HER!

Hvor ble vi av?

Det er litt rart det der. Før da kunne vi liksom snakke om alt og da mener jeg virkelig alt uansett hvor klijsé det høres ut. Jeg stolte på deg mer enn noen annen og det var gjensidig. Latter, sorger, gleder, nervøsitet, redsel, styrke og godhet ble utvekslet fra begge kanter. På en merkelig og vennlig måte ble du klippen min. Krykken min, kalte du meg. Bestevenner på kort tid. Egentlig hadde jeg vel fortalt deg for mye, men det var så godt å kunne ha en som man virkelig kunne si ting til. Liksom slå litt hull på den store tankebobla som blåste seg større og større for hver dag. Du sa alltid de riktig ordene. Noen ganger var det du som trengte å snakke og jeg lyttet og prøvde så godt jeg kunne å gi deg råd og hjelp. Andre ganger var vi helt stille og bare nøt stillheten. Men du var der alltid, bare en telefon unna.

En dag skjedde det noe. Du svarte ikke lenger like fort som du alltids ellers gjorde. Ordene dine hadde ikke den samme tonen. Gleden hadde på en måte forsvunnet litt. Stemmen din var redd og svak. Jeg sa jeg kunne lytte om du ville fortelle hva det var, men du bare ristet litt forsiktig på hodet og sa at det ikke var noe. Bare litt sukketårer, sa du. Den løgnen bet jeg ikke på. Plutselig var du ikke der lenger. Ikke sånn som du pleide. Vi var ikke lenger like gode venner som vi pleide. Er ikke. Det gjør litt vondt. Ikke så voldsomt som "hjertevoldtekt", men det er noen som har laget blåmerker der. Men jeg vet jo at du fortsatt er der. Du har bare gjemt deg litt, du ikke forsvunnet på ordentlig. Jeg må bare lete litt og finne deg igjen.


jeg leter fortsatt, det er bare så mange fotspor oppi hverandre. //bilde privat

KOMMENTER HER!

Hjernen tror den er en ku

Du bare ligger der alene og stirrer med et tomt blikk og en hjerne som sulter etter søvn. Øynene faller nesten igjen av seg selv, men noe trekker de opp igjen. Gang etter gang. Kroppen er så sliten at du nesten ikke klarer å røre på fingertuppene engang. Hjernen er like overarbeidet som de stakkarslige barna nedi et av øst-europa landene. Allikevel surrer den fortsatt, kverner og tenker, spiser opp tankene for å så spytte de ut igjen. Den oppfører seg nesten som kua med fire mager. Alt skal først fin-tygges, før det svelges nedover for å bli tygd litt hardere - slik fortsetter det i en evigrunddans. Rundt og rundt. Vil ikke slutte å tygge på tankene. Kanskje den tror den er en ku?

Det er kaldt og ensomt. Klønete leter jeg etter iPhonen for å sjekke klokka, og klarer nesten å velte ned den kjære mac'n fra nattbordet. Det går heldigvis greit. Klokken ser ut til å ha stoppet, eller kanskje det bare er tiden som står stille? Hodet verker. Det prikker i panna og mens gåsehuden løper om kapp nedover ryggen min, går jeg får å se på. Det er så mye ting jeg burde gjort. Ting jeg skulle skrevet ned, ting jeg skulle rydda. Forventninger til meg selv, er skyhøye, men jeg føler at det må være sånn for å yte best mulig. Men saken er at jeg ikke liker å pushe meg selv når andre er i nærheten eller observerer meg. Det er skummelt, for jeg kan pushe meg selv så langt at det nesten begynner å bli skummelt. Ser du? Der drøfter tankene igjen innom alle kumagene til hjernen. Hjernen tror den er en ku og jeg får ikke sove.

(Innlegget ble skrevet i natt ved 0350 tiden fordi jeg ikke sove, men jeg publiserer det nå)

KOMMENTER HER!

Hvorfor finner jeg ikke den rette?

Hvorfor skal det være så vanskelig å finne'n? Ærlig talt da. Det finnes jo milliarder i alle slags fasonger, farger, strl, egenskaper, utseende, detaljer osv, så hvorfor skal det være så vanskelig å finne den perfekte? Noen ganger kunne jeg virkelig ønske jeg kunne designe en selv. Lage en perfekt match, mener jeg. Helt fra skissa og hele veien til jeg kunne se den perfekt foran meg. Så pen, så nydelig, så snill, så perfekt for meg.. Ikke for oppmerksomhetsyk heller, jeg vil jo ikke forsvinne helt bak'n. Men synlig må'n jo være. Hvis ikke kunne jeg jo gått uten. Men huff. Det hadde blitt ensomt og kaldt.

Hvorfor kan jeg ikke finne den rette? Hvorfor er det så vanskelig? Jeg har jo sett på mange.. Noen er finere enn andre, men ingen er den rette. Noen er lange, andre er korte. Noen er tøffe, andre er søte. Noen liker å skille seg ut, andre sklir liksom bare inn i mengden. Noen har store detaljer, andre har omtrent ikke noen detaljer. Noen er tiltrekkende, andre er frastøtende. Åh. Men ingen er den perfekte. Ikke en jeg har funnet enda i hvert fall.

bilde //privat

Hvorfor finner jeg aldri den perfekte? hihi... forresten så er det den perfekte julekjolen jeg sikter til, ikke den rette gutten altså. :)))

KOMMENTER HER!

Monday = MY DAY?

De aller fleste av oss har en mening om mandagen. Den første dagen i uka. Kanskje den dagen man egentlig har mest energi, men er så sliten etter helgens tv-titting, vennekos, festing, shopping eller bare avslapping at man nesten ikke har lyst til å stå på av sengen en gang. Kanskje har du jobbet hele helgen da du aller helst bare ville ha slappet av, ryddet huset eller bare levd uten å gjøre noe, og fortsatt er litt pissed på at du ikke fikk den fri helgen du ville ha? Eller kanskje er du en av de som elsker mandagen. Starten på en ny uke. Ny uke, nye muligheter, er det ikke det de sier? Uansett om du liker mandagen eller ikke. Hvordan den blir er jo egentlig bare rett og slett opp til deg selv og hva du gjør ut av den - hvilken innstilling du har. Er du ikke enig?


Enten kan du velge å ta det på denne positive måten, //bilde-kilde-link,

eller du kan skylde på den festen som tok av en smule, //bilde-kilde-link!,

negativ holdning ?//bilde-kilde-link

eller..

positiv? //bilde-kilde-link//

Det er DITT valg.


KOMMENTER HER!

I would go back in time and change,

//Kilde

but I can't. Heldigivs. Tenk hvordan verden hadde vært da! Garantert annerledes enn den er nå. Skal prøve å ikke ødelegge for mye med tekst. Jeg tror egentlig det er bra at vi ikke kan reise i tid og endre på saker og ting. For hvis det hadde vært en mulighet hadde helt garantert folk dratt tilbake og endret på ting de enten dummet seg ut på eller ikke fikk til og hva hadde de lært da? Nei, nettopp. Ingenting.

Q; Hva ville du ha endret om du kunne dratt tilbake i tid? Eller ville du ikke ha endret noe?

KOMMENTER HER!

I drømme eller i virkeligheten?

Jeg tror jeg nettopp våknet. Hodet hang i hvert fall ned for litt siden og virket så tung at nakken nesten var umulig å heise opp. Jeg tror jeg skvatt da jeg våknet. Hoppet til værs like lett som en fugl. Eller så drømte jeg det også. Jeg er sliten. Veldig sliten. Ikke ?åh-puh-ferdig-på-skolen? sliten, men heller mer ?æææ-endelig-i-mål-etter-maratonet? sliten, selv om jeg ikke egentlig har løpt maraton. Det bare kjennes sånn ut. Det en ekkel følelse. Jeg puster, men jeg anstrenger meg ikke. Hvis jeg ikke hadde pustet automatisk eller latt underbevisstheten tatt kontrollen, tror jeg ikke at jeg taklet å puste på egenhånd. Det hadde rett og slett tatt for mye energi og det har jeg ikke noe særlig av forøyeblikket.

En lekende samling med blondt hår forflytter seg ned i det apatiske ansiktet mitt, så jeg løfter opp hånden raskt og ?legger? det så fint bak øret igjen. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg drømte det eller om jeg faktisk gjorde det, så jeg må dobbelt sjekke. Joda, det var ikke noe flygende hår på avveier i ansiktet så da må jeg antagelig ha dyttet det vekk trossalt. Eller kanskje jeg drømte om håret også? Et lys treffer meg plutselig og tar to-tre sekunder før jeg skjønner at det var sola som ville gi den fregnete nesa mi enda flere fregner. Solstrålene stikker i øynene, så jeg lukker dem elegant igjen nok en gang. Plutselig var solen borte og veien jeg husket vi var, har stoppet og bilen likeså. En idé om at det kan være lurt å ta av seg beltet før man prøver å gå ut av bilen faller ned i hodet mitt. Så jeg gjør det. Tror jeg. Med ett blir jeg usikker igjen på om jeg bare tenkte at jeg skulle gjøre eller om jeg faktisk fullførte det, så jeg tar en ekstra titt og ser at jeg faktisk burde stole på meg selv litt mer neste gang.

Forsiktig heiser jeg kroppen opp og ut av bilen og begynner å bevege den altfor slitne kroppen oppover trappene ved hjelp av to stødige krykker godt plassert under hendene. Nok en gang må jeg ta en ekstra kikk for å se om jeg faktisk hinker oppover i trappen eller om jeg fortsatt sitter sovende i bilen. Overraskende nok er jeg halvveis oppe i den så altfor tunge trappen. Jeg kan ikke engang huske at jeg måtte sette i gang armmusklene for å ta fatt på heisen og klyper meg selv i armen en ekstra gang for å sjekke om jeg drømmer igjen. - Au! Jeg drømmer hvis ikke nå heller.

 

Q; Har du noen gang hatt samme følelse?

KOMMENTER HER!

Langt der oppe i skyene

Langt der oppe i skyene flyr det. Så langt oppe at det nesten er umulig å se. Tenk på hvor små vi ser ut når det ser ned på oss. Små, sårbare maur. Det kommer nærmere, i en fart på likhet med lynet. Jeg lurer på hvor stor fartsbot den hadde fått hvis den hadde kjørt like fort på E6'n. Mest sannsynlig hadde ikke politiet rukket å tatt laser av hastigheten engang. Hvis det hadde kjørt nede på E6'n, hadde det nok blitt et par hundretalls biler mindre, ja. I hvert fal hele biler.

Skulle ønske det var meg, jeg. Skulle ønske det var jeg som svevde langt, langt der oppe i skyene. Skulle ønske det var jeg som kunne ta sats og fart, for å så sveve himmelhøyt (wordplay!) til ingen kunne ta meg lenger. Tenk så herlig! Tenk så deilig å bare kunne lette fra alt og alle. Lette fra tanker og bekymringer og bare sveve. Fly over å se ned på de legolignende menneskene langt, langt der nede. Puste rolig inn kjølig og frisk himmelluft. Og så tilslutt kanskje sovne på en lodden, bomullslignende sky mens svalene fløy rundt meg og sang meg i søvn.

//begge foto - privat

KOMMENTER HER!

Empty inside

Det kom bare plutselig over meg som en liten gråregnværsky som skygger litt over for sola på den klare sommerhimmelen. Det var bare ikke helt sola den skygget over, men meg. Jeg føler meg helt tom innvendig. Akkurat nå. Helt akutt og plutselig. Overrasket meg bokstavelig talt på senga. Det er en ekkel følelse. Jeg har det jo egentlig bra. Jeg har alt jeg trenger og mer til, men plutselig kjennes ikke det nok. Det er helt tomt der hvor det var bra for litt siden. Før det var det ikke så bra igjen. 

Jeg føler at jeg ikke har rett til å klage. "Seriøst Juliane!" roper det inni meg så ordene lager ekko i den tomme kroppen min. "Okay, du har alt du trenger av humanitære behov (om du velger å gjøre noe med det selv er en annen sak..), du har mer enn nok klær og andre unødvendigheter andre bare kunne drømme om. Du har en familie som elsker deg. Du har venner som stiller opp for deg uansett når og hvor. Du er en rollemodell for mange småjenter som ser opp til deg. Du har penger. Du har ikke jobb, men du er ikke avhengig av det slik fattige, små, utsulta barn i fattige land som dør hvis de ikke får noen inntekter. Du har et godt liv. Du har ikke opplevd spesielt mye sykdom. I hvert fall ikke livstruende. Du har drømmer, du har mål. Og så skal du sitte der å sippe fordi du tror og føler at du har det dritt? TA DEG SAMMEN JENTE! Tenk på alle de andre som kunne drept for å få livet ditt. Ærlig talt. Jeg blir skuffet over deg." 

Stemmen er hard og skjærende. Den river hardt i meg, men jeg klarer ikke å stanse den. Jeg får dårlig samvittighet. Jeg blir redd og ikke minst sint. Ikke på den tankevekkende stemmen, men på meg selv. I skrivende stund blir jeg også litt skuffet over meg selv. For selv om jeg teknisk sett har et godt liv, må det da være lov til å ikke ha det så bra-selv-om, hele tiden? Jeg bare lurer.

Kanskje det var en litt dum idé jeg tenkte ut i sommer. De siste par årene har ikke vært lette i det hele tatt, selv om det kanskje har sett slik ut på utsiden for mange. Spilt skuespill så uendelig mange ganger at jeg mistet tellingen etter bare en liten stund. Jeg hater å såre folk. Hater å se at de lider pga av at jeg lider. Derfor begynte jeg å sette opp forskjellige masker. Noen ganger sprakk de uventet, andre ganger klarte jeg å holde fasaden så lenge at jeg begynte å tro det var sånn jeg egentlig var. Nå føler jeg meg falsk og svak. Rar. Tom. Merkelig.

I sommer la jeg en plan om å prøve å ignorere alle vonde følelser og tanker. Glemme de bort og forsiktig putte de i store, låste rom så langt bak i hodet at de nesten begynte å falle nedover ryggen. Kanskje det var derfor jeg har hatt så mye vondt i ryggen i det siste? Alle de vondene følelsene og tanke har samlet seg der? For å være ærlig vet jeg ikke. Jeg savner noe fryktelig, men jeg klarer ikke helt å finne ut akkurat HVA det er. En snikende følelse forteller meg at det blir en lang og tankefull natt...


//foto - privat august 2010

Skjønner dere hva jeg mener? Mener du at det er OK å ikke ha det helt toppers hele tiden påtross-av-at-man-faktisk-ikke-har-noe-å-"klage"-over?

KOMMENTER HER!

Det er vondt å se han ligge der

Det er rart å se han ligge der. Det er liksom ikke helt der han hører til. I sykehussengen ligger han med slanger ut og inn av på flere deler av kroppen. Han er blek og tynn og ser tiltider veldig syk ut, noe han forsåvidt også er, men han har humøret oppe. Det er vel den største grunnen til at han lever.

"Det er visst engler på sykehuset" sa han da en sykepleier kom inn med sakene hans. Hun smilte og sa at han var nydelig. Snill og god har han alltid vært, noe som kanskje gjør det enda verre å se han ligge der å ha det vondt. Familien er samlet og står rundt senga hans og snakker om gode minner, ting han liker og lignende. Alt for å holde hans usedvanlige gode humør oppe. 
 
"Hjerteinfarkt og lårhalsbrudd er ofte begynnelsen på slutten", sa han ene legen. Men de kjenner ikke bestefar. Bestefar er så sterk han. Han lar seg ikke knekke så lett. Ikke når han har vært igjennom så mye. En lungebetennelse tar ikke knekken på han. Det skjer bare ikke. Men det skader fortsatt ingen å be for han. Så det gjør jeg. Oftere enn jeg aner selv, faktisk. Jeg er livredd for å miste han, samtidig som jeg syns det er utrolig egoistisk å be han om å ikke gi slipp. Han har det utrolig vondt og savner Mimmi. Han har levd et utrolig langt og godt liv. Men hva enn som skjer, håper jeg han vet at jeg er glad i han.


Kilde:// her

KOMMENTER HER!

Juliane Sofie


en sytten år gammel jente som blogger om litt forskjellige ting. foto, mote, skriving (noveller, dikt), bøker, verden & sånt er ting du kan her inne. hvis du er veldig søt og legger igjen en kommentar, får du en tilbake. håper dere liker bloggen min!

Søk i bloggen

Kategorier

Blogg, Dagens outfit, design/photoshop, Foto, Foto/folk, Foto/natur, Humor, Hverdag og andre stasiligheter, Juliane Sofie, Mote, Musikk, Skriblerier, Tanker, Tegninger, Tips, Verden og sånt,

Arkiv

April 2011Mars 2011Februar 2011Januar 2011Desember 2010November 2010Oktober 2010September 2010August 2010

Widgets

Favorittbloggere

Elise, Frida, Hege, Ida-Marie, Isabella, Kristin , Madelene, Maja, Maja Vedå, Mathilde, Maud, Pia, supermarie, Synne,




hits